Du er ikke alene

Her om dagen inviterte kulturministeren til party i Statsministerboligen. Men i kveld blir det en langt viktigere – og helt sikkert mye morsommere – fest på Månefisken i Oslo.

Det er mange hardt arbeidende kulturfolk i Norge som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Frivillige i korps, lærere i Kulturskolen, dansere og skuespillere i frigrupper som med mye idealisme og egentlig for små budsjetter produserer og setter opp forestillinger på samfunnshus og i gymsaler. Men festen i kveld er en feiring av en kunstnergruppe som i ensomhet jobber nitidig og samvittighetsfullt for minstehonorarer som er langt under fattigdomsgrensa. Mange sper på inntekten med å reise mutters alene på turné med Den Kulturelle Skolesekken, ofte til skoler så små at de hvert år trues av nedlegging. Selv om de ikke blir rike og bare unntaksvis blir berømte, fortsetter de med arbeidet, time etter time, år etter år – ofte ved siden av en annen jobb.IMG_6103.JPG

Jeg snakker om barne- og ungdomsbokforfatterne, yrkesgruppa jeg selv er en del av. Vi skriver for barn og ungdom, ikke fordi det er lettere enn å skrive for voksne, for det er det virkelig ikke. (Bare spør noen av voksenbokforfatterne som har prøvd.) Vi har tatt på oss denne oppgaven, ikke fordi det er lett, men fordi det er viktig. (Ja, og ofte er det sabla gøy også!) Vi husker hvor ensomt det er å være 11 år og sitte hjemme mens bestevennen blir invitert på den aller første festen og får det aller første kysset. Vi husker hvor sårt det er når pappa drikker og skjemmer en ut for hele nabolaget. Vi husker hvor nervepirrende det kan være å gå gjennom gangene på en ungdomsskole, der man kan risikere å bli sjikanert, befølt eller rett og slett slått ned.

Og vi vet at det å finne en bok, å kunne lese om en som har en lignende erfaring som deg selv, kan være akkurat de trøstens ord du trenger for å holde ut tilværelsens uutholdelige tristhet. Vi vet at en bok eller bare en linje i et dikt kan si til en som virkelig trenger det: Du er ikke alene.

Som Daniel Hahn skriver i forordet til antologien ”Odyssey – Stories of Journeys from around Europe”: ”Lesing kan føles som en stille, privat ting, en måte å isolere seg fra verden, men å overgi seg til en god historie er også det motsatte av isolasjon. Det er en måte å strekke seg ut, kommunisere, stille, gjennom fantasiens og empatiens kraft.”(1)

Når barne- og ungdomsbokforfattere blir kjent med nye folk på fest (sjelden i Statsministerboligen) eller på foreldrekaffe (mer vanlig), blir vi ofte konfrontert med spørsmål av typen: ”har du skrevet noe kjent?” og ”har du skrevet noen ordentlige bøker?” (= voksenbøker). Vi skriver bøker for mennesker, og barn og ungdom er like ordentlige og viktige mennesker som voksne. En kollega fortalte at hun var i et selskap der ingen hadde hørt om henne eller bøkene. Men da hun gikk innom barnerommet, fant hun mange av bøkene sine i bokhylla.

Selv om du kanskje ikke har lest om oss i avisa eller sett oss på Skavlan, når vi ut til et stort publikum. Når vi reiser på forfatterturné blir vi ofte tatt imot som popstjerner. Barna har stjerner i øynene, de grøsser og ler når vi leser for dem – og etterpå vil de ha autografen. Det hender vi treffer voksne som forteller at boka vi skrev for mange år siden, var deres favorittbok da de var barn, at de leste den igjen og igjen. Derfor vet vi at det vi skriver betyr mye for de vi skriver for.

Selv om det er dette som driver oss, skulle vi gjerne hatt mer oppmerksomhet. Men det vi trenger mest, er en mer anstendig lønn, en inntekt som gjør det mulig å leve av yrket vårt. Nettopp derfor er vi medlemmer av Norske Barne- og ungdomsbokforfattere (NBU), som i 70 år har kjempet for bedre forfatterøkonomi og for bedre vilkår for barne- og ungdomslitteraturen. Til daglig sitter vi i ensomhet og knar ut setninger og historier, i kveld samles vi for å feire NBUs 70 års jubileum på Månefisken. Vi skal markere små og store seire vi har oppnådd, men også gjøre oss klar til videre kamp for barne- og ungdomslitteraturen. Den kampen fortsetter på mange slags vis i morgen og over helga – med å skrive nye setninger og nye historier, og ved å reise rundt på skoler på forfatterbesøk for å inspirere barn og unge til å lese. Og ved å jobbe gjennom foreninga vår bedre vilkår.

Men i kveld blir det fest, med venna våre. I fagforeninga der 334 medlemmer vet: Du er ikke alene.IMG_9894.JPG

(1) «Reading may feel like a quiet, private act, a way of isolating yourself from the world; but surrendering to a good story is also the opposite of isolation. It’s a way of reaching out, of communicating, silently, through our powers of imagination and empathy.»

Daniel Hahn, Odyssey, Alma Books 2017

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s